Professor Claes Tropé er en verdenskjent forsker innen gynekologisk onkologi og tumorbiologi. Han har arbeidet ved Radiumhospitalet siden 1986, er leder for Nasjonal kompetansetjenester for gynekologisk onkologi og har bidratt til nærmere 700 publikasjoner.
Radiumhospitalets Legater støtter hans virke. Vi møter ham i forbindelse med at hans avdeling får tildelt nok en gave fra Legatene.

-Angrer du noen gang på at du forlot Sverige til fordel for Radiumhospitalet ?
Etter en tøff start de tre første årene, har jeg siden ikke et sekund tenkt tanken på å forlate Radiumhospitalet. Å arbeide her er jo ikke en jobb, det er en livsstil. Jeg kommer  til å vandre i gangene her så lenge jeg lever, og kanskje vil jeg gå igjen her etterpå også. Jeg blir hverken den første eller den siste som gjør det, så fremt ikke alle fusjonene i helsevesenet river Radiumhospitalet og de gode åndene som hersker her i stykker.

Hvorfor brente du alle broer i Sverige for å flytte hit?
Radiumhospitalet er et fyrtårn som alle så hen til med beundring. Det kom ikke bare av tidligere sjef for gynekologisk avdeling Kolstads innsats, men også på fast ledelse, og det at Radiumhospitalet var organisert som et komplett kreftsenter med hospital og eget forskningsinstitutt samlet under ett tak. Samtidig hadde man fremragende ekspertise innen histopatologi og cytologi, hvor ikke minst overlegene Vera Abeler, Beth Stenwig, Jan Vincents Johannessen og Jahn Nesland spilte en stor rolle.

Etter en doktordisputas i Lund på tidlig 70-tallet spurte professor Kolstad meg om jeg kunne tenke meg å etterfølge ham i Oslo. Jeg trodde først at han spøkte, men skjønte etter hvert at han mente alvor. Sent på 70-tallet ble jeg kontaktet med spørsmål om jeg kunne tenke meg å bli hans etterfølger. Jeg hadde da allerede i mange år gjort det jeg kunne for å kunne bli en verdig kandidat til stillingen.

Jeg intensiverte min trening i generell kirurgi, og utførte på universitetssykehuset i Lund de fleste store tarmreseksjoner, og også alle typer operasjoner for kreft i livmoren, livmorhalsen, og i de ytre kvinnelige kjønnsorganer.

Var du noensinne i tvil om du ville søke stillingen?
Nei, da stillingen ble utlyst sendte jeg straks min søknad til Universitetet i Oslo.
Blant 11 søkere, fra Norge og utlandet, ble jeg plassert på en klar førsteplass. Stillingen var en kombinert stilling som avdelingsoverlege ved Radiumhospitalet og professor ved Universitetet.

Men starten var ikke så lett som man kunne tro. Beslutningen om å gi meg professoratet ble overklaget. De som ikke ville ha meg hit mente at jeg ikke var kompetent, og at jeg var en mer eksperimentell molekylærbiologisk forsker, som ikke var spesialist i fødselshjelp og gynekologi. Jeg var riktignok spesialist i gynekologisk kreft i Sverige, med spesialitet og grunnutdannelse i gynekologisk kreftkirurgi, stråleterapi og kjemoterapi. Det var litt av et sjokk for meg at jeg ikke straks kunne begynne i Oslo. Jeg hadde fortalt min avdeling og ledelsen på sykehuset i Lund at jeg hadde tenkt å forlate dem, og da ansettelsen min ble utsatt ble det ganske vanskelig å fortsette arbeidet i Lund. Jeg ble nesten ansett som en landssviker.

I Oslo ble det så oppnevnt en ny bedømmelseskomite, og den mente at jeg var den mest kompetente, både klinisk og vitenskapelig. De som anket den første komiteens beslutning hadde ikke sjekket opp min kirurgiske erfaring fra den generelle kirurgiske avdelingen i Lund og min store erfaring innen gynekologisk kreftkirurgi, og dessuten kunne det vel ikke være verdens største problem at jeg ikke var en erfaren fødselslege, man fødte jo ikke barn på Radiumhospitalet.

Jan Vincents Johannessen, som året før, i 1983, var tiltrådt som direktør ved Radiumhospitalet, og som jeg kjente fra litteraturen som en meget anerkjent elektromikroskopist og patolog, reiste faktisk ens ærend til Lund for å sjekke meg ut. Han gikk til og med visitt med meg og så hvordan jeg omgikk med pasientene, og intervjuet til og med mine kolleger, ledelsen, og pasientene og bygget seg vel en oppfatning om at jeg ikke var så verst som enkelte ville ha det til, og at jeg faktisk kunne ren klinikk og dessuten hadde en "god folkeskikk".

Hva husker du best fra det møtet?
For det første var jeg overrasket over at en sykehusdirektør reiste rundt for å sjekke kandidater til sjefstillinger der hvor de jobbet i øyeblikket. Det var jo ingen andre direktører som gjorde det på den tiden, og det tror jeg er enestående også i dag. Han sa at han ikke ville ha folk i huset som han etterpå måtte kvitte seg med. Han ville både sjekke bakgrunnen på dem han ansatte, og ikke minst kjenne på magefølelsen sin om de passet inn. Dessuten måtte han være sikker på at de klarte seg gjennom de brottsjøer som den nye sjefen ville møte, fra dem som ikke ville ha ham.

Det jeg kanskje husker aller best, den dag i dag. Vi skulle møtes til lunsj på en restaurant. Jeg hadde dresset meg opp slik svenske akademikere pleier å gjøre, med universitetsblazer med Universitetet i Lunds logo på brystlommen, gullknapper, og universitetsslips, og vannkjemmet hår, mens han kom slengende i sportsskjorte og ikke helt nye jeans.

Jeg trodde ikke sykehusdirektører kledde seg slik, det gjorde i alle fall ingen i Sverige. Vanligvis blir man utilpass hvis man ikke har dresset seg fint nok opp for anledningen, men her satt jeg følte jeg meg utilpass fordi jeg var for pent kledd.
Han spurte meg hvorfor jeg virket så stresset. Da jeg fortalte det fikk han seg en god latter. Han sa at Radiumhospitalet var et folkelig sykehus, "gitt av det norske folk til det norske folk".

Og at de han ansatte måtte innrette seg etter det, være dyktige, men folkelige, og være tilgjengelige, samme hvor de var i verden. Jeg tror faktisk at jeg har oppfylt disse kravene, men blazeren har jeg beholdt, til bruk ved høytidelige anledninger.

Da Johannessen kom tilbake til Oslo måtte han faktisk møte opp på kontoret til Rektor ved Universitetet der for å forsvare ansettelsen av meg. Men Rektor, Inge Lønning, brukte ikke mange minutter på å gi Johannessen medhold i at han hadde gjort et godt valg.

Når begynte du i stillingen?
1. april 1986 tiltrådte jeg stillingen. I Sverige trodde man det var en spøk, og man trodde at jeg ikke skulle ta professoratet i Oslo, men ta det som et skritt på veien til Stockholm hvor jeg var blitt kallet til professoratet ved Radiumhemmet der. Men jeg hadde jo i mange år forberedt meg på å satse på Oslo. I Oslo bedrev man den kirurgi som jeg hadde stor interesse for. I Sverige på den tiden, i 1986, valgte man bort kirurgi i faget gynekologisk onkologi, noe som førte til en forverring i behandlingen av kvinnekreft i Sverige. Tidligere var det kvinnekreftlegene i Sverige som opererte, og nå ble det plutselig allmenngynekologene som skulle gjøre det. De kunne jo ikke operere den avanserte cancerkirurgien. Jeg hadde derfor aldri planer om å bli i Sverige slik utviklingen der var, men forlot landet som "den siste mohikaner" innen kvinnekreftkirurgi og pakket koffertene og dro til Oslo.

De første 3 årene i Oslo var virkelig tøffe. Men heldigvis hadde jeg hele tiden direktøren i ryggen, og han hadde jo advart meg om at det ville bli tøft, så jeg ble jo ikke lurt hit. 3 år tok det før jeg klarte å etablere meg så vel som forsker, men også som kliniker og leder. Jeg tenkte ofte på om det virkelig var verdt helsen å kjempe for å overleve på Radiumhospitalet i Oslo.

Følte du at du hadde noe å tilføre Radiumhospitalet som professor Kolstads etterfølger?
Jeg hadde med meg nye ideer fra blant annet Lund, men også fra USA, der jeg hadde fått moderne impulser i avansert kreftkirurgi og moderne kjemoterapi. Jeg oppdaget snart det faktum at på Radiumhospitalet i Oslo bedrev man ikke moderne kreftkirurgi, i hvert fall ikke ved eggstokkreft, og man ga ikke adekvat moderne kjemoterapi.

Jeg lyktes sakte men sikkert å endre på dette, og fikk gjennomslag for innføring av mine ideer. Jeg begynte også med å bygge en sterkere bro mellom avdelingen og forskningsinstituttet, og startet opp samarbeidet med anerkjente kreftforskere som prof. Jahn Nesland, prof. Anne-Lise Børresen, overlege Vera Abeler, og senere ass. professor Ben Davidson. Jeg utnyttet så godt jeg kunne det faktum at Radiumhospitalet hadde en av Nord-Europas største avdelinger for kvinnekreft, med 125 senger, og med et stort pasientantall. Dette gjorde at jeg kunne innføre store, såkalte prospektive randomiserte studier, spesielt innen eggstokkreft, men også kreft i livmorhalsen og livmorlegemet.

• Under min første tid i Norge så stiftet jeg Nordisk gyn.onkologisk forening, i 1987, og Norsk gyn.onkologisk forening i 1992.
• Jeg innførte moderniseringen av intrakavitær radioterapi, noe som var helt nødvendig for ikke å utsette personalet for strålefare. For det foreligger en betydelig strålerisiko med radiumbehandlingen. Tromsø, Trondheim og Bergen fulgte etter, og bruker i dag samme metode som Radiumhospitalet.
• Jeg var den første i Skandinavia som behandlet pasienter som ble oppdaget med fremskredet kreft i eggstokkene, eller hvor en behandlet kreftsykdom i eggstokkene var kommet tilbake, med de nye stoffene Epirubicin, Liposomalt Doxorubicin, Carboplatin og Paclitaxel.

Jeg har også gjort mitt beste i foreningssammenheng, og vært formann i Norsk gyn.onkologisk forening, formann i Nordisk gyn.onkologisk forening og medlem i EORTC, den europeiske organisasjonen for utprøvende kreftbehandling. Der satt jeg i komiteen for kjemoterapi ved kreft i eggstokkene, og i den egenskap var jeg med på å starte 10 nasjonale og internasjonale, såkalt prospektive randomiserte studier, innen kjemoterapi ved tidlig og avansert eggstokkreft. Prospektive randomiserte studier gjøres når man ikke vet om en annen behandlingsmetode er bedre enn den etablerte "gullstandard". Blant pasientene som sier seg villig til å delta i studien, og som har samme kreftform i samme stadium, trekker man så lodd om hvem som skal få hvilken behandling. Utgangspunktet er at behandlingsmetodene er tilnærmelsesvis like gode, og at man ikke vet hvilken som er best. Det er jo nettopp det man vi finne ut. Ellers ville det vært uetisk å gjennomføre studien. Etter behandlingen følger man pasientene over tid, og sammenlikner etter en stund de to pasientgruppene, for å se om man bør fortsette med den etablerte behandlingen, eller etablere en ny "gullstandard". Resultatene fra disse studiene var epokegivende, og resulterte i nye standardregimer for behandling av tidlig eggstokkreft og avansert eggstokkreft både nasjonalt og internasjonalt.

Jeg endret den norske behandlingen av tidlig livmorhalskreft, som gikk ut på at man først ga strålebehandling, og deretter gjorde radikal kirurgi. Jeg brukte kun radikalkirurgi. Dette ga samme overlevelse som tidligere, men ga pasientene en betraktelig bedre livskvalitet. De unngikk en del umiddelbare skader og også senstråleskader. Det gjorde at mange av dem kunne få barn etter behandlingen. Denne type kirurgisk behandling innførte jeg også, tidlig på 1990-tallet, for eggstokkreft, og resultatet har vært meget oppløftende. Mer enn 30 barn er blitt født i Norge av mødre som har hatt kreft i eggstokkene.