(Tekst: Aashild Sørheim. Foto: Thea Tønnessen)

Radiumhospitalets Legater har vært viktige for henne gjennom de over 40 år hun har vært ved sykehuset, ja, for at hun i det hele tatt har fått den karrieren hun har fått, sier professor og overlege Sophie Dorothea Fosså ved Radiumhospitalet.

Doktorgraden, kontakten med kolleger i utlandet, senteret hun leder og forskerkarrieren som har gjort henne til en av de fremste på området prostatakreft og testikkelkreft - alt dette har Legatene sin del av æren for, sier hun.

Ingen vits

Da hun som ung og nyansatt på Radiumhospitalet i 1968 ville ha penger for å reise til Tyskland for å lære å betjene et avansert mikroskop, fikk hun nei fra mange hold. En som "bare" var kliniker og drev med pasientundersøkelser var det ingen vits i å lære opp. Virkelige forskere holdt til i laboratorier. Dét var holdningen den gang, forklarer Fosså.

- Men så hadde jeg en engelsk kollega, en urolog, som var lønnet av Radiumhospitalets Legater, og han gikk til direktør Jan Vincents Johannesen og spurte om Legatene kunne gi meg 1000 kroner til å reise med tog til Syd-Tyskland for å lære å bruke dette instrumentet. Og det fikk jeg.

Ikke bare pengene

- Jeg fikk kontakt med folk utenfor Radiumhospitalet, og utenfor Norge, som syntes det jeg tenkte å gjøre var ganske fornuftig, og som også hjalp meg videre slik at jeg kunne ta min doktorgrad, sier hun, og understreker at det ikke bare er pengene, men det at noen har tro på deg, som er viktig.

- Den opplevelsen at direktøren ville investere i min karriere, betydde utrolig mye i en situasjon hvor jeg delvis måte gå min egen vei. Jeg var i en oppstartsfase og hadde ikke noen veileder. Jeg var kvinne og tysk. Og her på huset var ingen interessert i urologi. Men jeg har alltid kunnet gå til Jan Vincents Johannessen og få råd. Vi var ikke alltid enige, det er så, men det var god hjelp bare i det å kunne snakke, sier Fosså.

USA-opphold

Da hun så hadde fått sin doktorgrad, ville hun ha mer kontakt med utenlandske kolleger, og det betydde reiser til kongresser og møter, og nye søknader til Legatene.

- Og jeg fikk alltid penger til å reise, sier hun. I 2004 var hun f. eks. fire måneder på National Cancer Institute (NCI) i USA, også det betalt av Legatene, 100 000 kroner med reise og alt.

Senter for seneffekter

I 2005 ble det opprettet et Nasjonalt kompetansesenter for seneffekter etter kreft, som hun leder, og Legatene ga midler til å ansette en viktig seniorforsker.

- Jeg har også fått penger slik at flere stipendiater har kunne gjøre seg ferdige med doktorgraden. Jeg har i det hele tatt aldri fått nei når jeg har søkt Legatene, sier hun.

Dine egne

- Det er viktig for meg dette med Legatenes virksomhet. Noe av det vesentlige er at støtten fra Radiumhospitalets Legater er knyttet til arbeidsstedet. Det er ikke en anonym, stor organisasjon som står bak når du får støtte, men dine egne som heier på deg. Og selv identifiserer jeg meg veldig sterkt med Radiumhospitalet, sier Sophie Fosså.

Trenger Montebello

I sommer pensjoneres hun etter over 40 år på Radiumhospitalet. Men ikke helt. Hun fortsetter i et engasjement der. Ved siden av har hun tatt på seg engasjementer både for Montebello-Senteret, hvor hun skal holde kurs for pasienter og pårørende, og for Kreftregisteret. Til sammen mer enn full arbeidsuke.

- Jeg ser jo at det at kreftpasientene møter hverandre i en annen setting enn på sykehuset, er verdifullt. Det er behov for institusjoner som Montebello, et fristed hvor det er pent innredet og utsmykket, og man kan gå på ski og svømme og sammen med sine nærmeste få tips om å takle sin nye tilværelse. Fantastisk! sier Fosså.

Skjønner mer av livet

Interessen for den rent menneskelige siden ved kreftbehandling er kommet i de senere år, forteller hun.

- Det har tradisjonelt vært slik i medisinen at kreft dreide seg om overlevelse. I studietiden hørte vi ikke ordet livskvalitet i det hele tatt. Men ettersom jeg er blitt eldre og kanskje skjønner litt mer av livet, er jeg blitt veldig opptatt av dette. Jeg prøver å hjelpe den enkelte pasient, og av og til går jeg litt for langt også. Senest i går skjelte jeg ut en kollega for ikke å ta ansvar for sin pasient.

Svømmebasseng?!

Jan Vincents Johannessen har vært opptatt av at det ikke bare er overlevelse det dreier seg om, men også gleden ved å leve - livsgleden, sier Fosså, og viser til at direktøren var med og la til rette velferdstiltak for at pasientene skulle ha det bra.

- Jeg husker godt at dette svømmebassenget vi har her, det var jeg så i mot. Jeg tenkte, det er fryktelig å bruke så mange penger på noe slikt. Men så sa han at det kan være at en bestemor som har kreft, som kan gå og svømme med sitt barnebarn - at hun kan ha en lykkelig stund der i bassenget. Og etter som jeg er blitt eldre, har jeg skjønt at dét nok er helt riktig. Han har et poeng der. Nå er det også åpnet for familiesvømming, og de ansatte kan bruke det, så et av mine egne barnebarn har lært å svømme her, forteller hun.

- Da forslaget om Montebello-Senteret  i sin tid kom opp, var jeg et år i Helsedirektoratet, og alle rundt meg syntes jo det var helt sprøtt. Det var mange som tenkte om Jan Vincents Johannessen, at han måtte være gal. Men det har også forandret seg. Nå ser man at dette med livskvaliteten er viktig for pasientene, sier Sophie Fosså.

Overbehandler prostatakreft

Hun har markert seg i media i det siste med å si at vi overbehandler prostatakreft, at for mange menn nå blir operert.

- Jeg har mange eldre pasienter som jeg vet jeg ikke kan helbrede, men jeg føler det er viktig at de har det så bra som det er mulig i den tiden de har igjen, sier hun. Å helbrede er selvsagt viktig. Men hvis du helbreder med veldig store bivirkninger, er det ikke sikkert det er et gode for pasienten. Man må balansere dette, og det er vi blitt mye mer klar over nå.

Ordet kreft

- Det andre som jeg tror er blitt klart i dag, er at vi er blitt mye mer åpne om kreft. Vi kan si til pasienten: "Dette er kreft." Da jeg studerte, fikk vi høre at vi aldri måtte nevne ordet kreft for pasienten. Vi kunne si at det var en svulst, kanskje, eller en ansamling av vev, eller noe slikt. Og til og med 20 år etterpå, da min sønn studerte i Tyskland, fikk han ikke lov å si til en døende at hun hadde leukemi. For han gjorde det, og så fikk han etterpå kjeft av sin overordnede: "Dette sier man ikke til pasienten."

Pasienten med på råd

Ikke bare at vi i dag sier det til pasienten, men vi forteller at selv om vi kan helbrede, vil det kunne ha ettervirkninger, påpeker hun.

- Du må regne med, når du først har kreft og går gjennom en kreftbehandling, at det i hvert fall er en risiko for ettervirkninger. Vi skal gjøre alt for at den blir så liten som mulig, men vi kan ikke unngå den helt. Og det tror jeg er svært viktig at pasienten er klar over på forhånd.

Særlig er dette viktig for prostatakreft, som hun har jobbet mye med de siste årene, fremholder hun.

- Jeg sier at hvis du velger den behandlingen, så har du økt sjanse for de bivirkningene, og velger du denne, så kan det og det skje. Det dreier seg jo ofte om menn i 70-årsalderen som også har andre sykdommer å ta hensyn til. Da får pasienten være med, og det er klart det er han som skal bestemme hva slags behandling vi skal gi, sier hun.

- For noen av de unge pasientene med testikkelkreft er det viktig å få et år til hvor de kanskje kan bli far til barn. Da utsetter vi aktiv behandling, og den risikoen tar de, fordi de har fått vite at behandlingen er like effektiv om de får tilbakefall. Det har vi lært ut fra den forskning jeg har vært med på, sier Sophie Fosså.

Hjelpe i dag

På 1970-tallet et var mye diskusjon på Radiumhospitalet om hvorvidt man skulle drive med klinisk forskning, sier hun.

- Min daværende sjef sa rett ut at skulle man ta doktorgrad, måtte man være på Radiumhospitalets kreftforskningsinstitutt. Min holdning har vært at det er klart basalforskning er viktig, det er ikke noen tvil om dét. Men basalforskningen er for kreftpasienter om kanskje 20 år inn i fremtiden. Jeg må gjøre forskning som bidrar til å hjelpe den pasienten som kommer inn gjennom døren i dag. Han er ikke interessert i hva jeg kan gjøre om 10-20 år. Og da kommer klinisk forskning inn veldig sterkt, og det er det jeg har vært talskvinne for.

- Du må ha et nært forhold til pasientene?

- Ja, det har jeg. Jeg er jo kliniker, jeg ser jo pasientene. Men jeg har hele tiden drevet klinikken på en slik måte at jeg kunne gjøre det til forskning. Jeg har prøvd å være systematisk i mitt daglige arbeid.

- I de senere år har jeg bevisst søkt hjelp fra basalforskningen for å forstå litt mer av fenomener vi ser mange år etter kreftbehandlingen, så som ny kreft og hjertesvikt. Og det gjelder ikke bare å konstatere at slike senvirkninger melder seg, men jeg vil gjerne forstå hvorfor, og da må vi jobbe tverrfaglig gjennom translasjonsforskning.

Prater med pasientene

Sophie Fosså bruker mye tid på å prate med pasientene, og hun er direkte i språkbruken. Sånn og sånn er det. Ingenting å legge skjul på. Du blir kanskje aldri helt frisk. Kreft er en langvarig sykdom med ettervirkninger som i større eller mindre grad vil følge deg hele livet. Gjør det beste ut av det. Før var kreft en sykdom som fort ledet til døden. Sånn er det ikke nødvendigvis lenger, siden mer enn 60 prosent av de som får en kreftdiagnose, er i live fem år senere. Jeg sier derfor: Finn en måte å leve med det at du har fått kreft på.

Brysk og brå, kan kolleger si om henne iblant. Men hennes hjerte for pasientene er glødende varmt. Hjernen analytisk, sjelen arbeidsom og med mye selvdisiplin. Slikt blir det forskning av, nettopp translasjonsforskning. Hun trekker også inn Kreftregisteret med sine oversikter over kreftens hvem og hva og hvor. Selv forklarer hun sammenhengen slik:

Toveis-prosess

- Jeg ser problemer som jeg vil forstå, og da blir det en toveis-prosess. Forskning ut fra det jeg ser hos pasientene, og grunnleggende forskning i laboratorier. Noen synes kanskje jeg var litt sent ute med å se det, men man kan ikke gjøre alt, og jeg var til å begynne med veldig opptatt med å få klinikken skikkelig i gang, sier hun.

690 artikler

Fosså er den kliniske forsker i Norge som har publisert flest vitenskapelige artikler i internasjonale fagtidsskrifter, 690 i alt finnes i bibliotekbasen PubMed.

- Internasjonalt kjenner de meg veldig godt, sier hun.

Hadde hun vært i USA, ville hun hatt to sekretærer og stort kontor. Nå blir utenlandske kolleger overrasket over det beskjedne rommet, i en korridor som fortsatt bærer navnet av den sengeposten det en gang var, i en av de aller eldste bygningene på hospitalet.

Ikke bare leger

Hun har bidratt til nærmere 50 doktorgrader og vært oppnevnt veileder for minst 35 av kandidatene, og ikke bare medisinere.

- Jeg synes det er viktig at også andre yrkesgrupper læres opp til forskning, sier hun og forteller om en hjelpepleier som hun har hatt god nytte av i forskningen. På senteret hun leder har de hatt både fysioterapeuter, sykepleiere, radiografer og for tiden også en teolog.